Tirsdag

Nå sitter jeg i sengen min på internatetrommet og spiser rester av julekakene jeg tok med meg ned her. Jeg hadde et stort mål om å være sund, men det er grenser for hva man ønsker å gjøre. Det verste av alt er at jeg synes det bare er kvalmene, men at jeg gjør det av prinsipp (Når man er syk eller skadet kan man spise det man har lyst på, jeg husker enda da jeg brakk armen og fikk heksehyll). Jeg tror ikke det er mange folk på skolen som ikke vet at jeg går på krykker nå ( vi er rundt 1 000) ettersom jeg ikke akkurat har teknikken inne. Trappene er faktisk ikke det verste for da kan jeg bruke den tiden jeg trenger. Men alle er kjempe hyggelige og hjelper meg veldig mye. Franskmenn er veldig hjelpsomme av seg, men jeg blir allikevel positivt overrasket hver gang. Alle spør hvordan det går med meg og ønsker meg lykke til å krykkene. Mellom hver time er det noen som tar sekken min. De andre venter alltid på meg. For alle tre måltidene er det noen som tar et brett med maten min. Alt dette gjør de med en selvfølge, jeg trenger aldri å spørre om hjelp. Det er heller det at jeg sier nei til hjelp en del ganger, siden jeg er ganske sta og vil klare alt selv. De har det felles ansvaret liggende inne seg tror jeg, til å hjelpe folk som trenger det. Sånn har vi ikke det i Norge… Jeg sier ikke på noe som helst måte at jeg forventer så mye. Men det lille ekstra som å hjelpe noen med bagasjen om man ser en som bærer tungt eller for en stund siden reiste jeg meg på bussen i Bergen for en eldre dame og alle snudde seg og så rart på meg…

Forresten, jeg lyst å høre en bra norsk sang?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s